setning

Ordet 'setning' er hjørnesteinen i all skriftlig og muntlig kommunikasjon på norsk. Grammatisk sett defineres en setning som en språklig enhet som består av ord som sammen danner en mening. Den starter med stor bokstav og slutter med et skilletegn som punktum, spørsmålstegn eller utropstegn. For en nybegynner på A1-nivå er det viktig å forstå at setningen er rammen vi bruker for å formidle hvem som gjør noe, og hva som skjer.

I norsk språk er setningsoppbyggingen preget av V2-regelen. Dette innebærer at verbet (handlingen) nesten alltid må innta den andre plassen i en vanlig fortellende helsetning. Hvis man starter setningen med et adverb eller en tidsangivelse, som 'Nå', må verbet komme rett etterpå: 'Nå spiser jeg', ikke 'Nå jeg spiser'. Dette er en av de mest fundamentale reglene i norsk syntaks som skiller det fra for eksempel engelsk i visse tilfeller.

Vi møter begrepet 'setning' i mange sammenhenger. I klasserommet ber læreren deg ofte om å 'lage en setning' med et nytt ord for å vise forståelse. I litteraturen snakker vi om forfatterens evne til å forme komplekse eller korte setninger for å skape rytme. I dagligtalen kan vi si 'Jeg forsto ikke den siste setningen din', som betyr at vi ikke fikk med oss hele meningsinnholdet i det som ble sagt.

Det er viktig å skille 'setning' fra 'ord', 'frase' og 'avsnitt'. Et ord er den minste betydningsbærende enheten, mens en frase er en gruppe ord som fungerer som en enhet (for eksempel 'den grønne bilen'), men som ikke alltid inneholder et verb. Et avsnitt er en samling av flere setninger som omhandler samme tema. En 'leddsetning' er en spesiell type setning som ikke kan stå alene, men som må kobles til en helsetning for å gi mening, ofte ved hjelp av ord som 'fordi' eller 'hvis'.