din

“Din” er den maskuline og feminine formen av det possessive pronomenet i andre person entall på norsk. Det tilsvarer det engelske ordet “your”. På norsk må eiendomsordet stemme overens med kjønnet og antallet på substantivet det beskriver. Siden norsk har tre kjønn (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn), må man velge mellom “din”, “di” og “ditt”. “Din” brukes for hankjønnsord (en bil -> din bil) og i de fleste tilfeller for hunkjønnsord i moderne bokmål (en/ei bok -> din bok).

På norsk kan eiendomspronomenet plasseres enten før eller etter substantivet, men betydningen endres noe i tonefall. Den vanligste måten å uttrykke eierskap på er å sette pronomenet etter substantivet. Når pronomenet står etter, må substantivet være i bestemt form (f.eks. “bilen din”). Hvis man setter pronomenet foran substantivet, må substantivet være i ubestemt form (f.eks. “din bil”). Denne sistnevnte rekkefølgen brukes ofte for å legge ekstra trykk på hvem som eier tingen, eller i mer formelt skriftspråk.

Ordet er fundamentalt i dagligspråket. Det brukes i alt fra enkle spørsmål som “Er dette din jakke?” til faste uttrykk og titler. Det brukes også for å beskrive relasjoner mellom mennesker, som i “vennen din” eller “moren din”. I sosiale sammenhenger er det viktig å mestre bruken av “din” for å kunne stille spørsmål om andres eiendeler eller meninger.

Det er viktig å skille mellom “din”, “ditt” og “dine”. “Ditt” brukes kun med intetkjønnsord (et hus -> huset ditt). “Dine” brukes når substantivet er i flertall, uavhengig av kjønn (bøker -> bøkene dine). I nynorsk og enkelte dialekter brukes “di” konsekvent for alle hunkjønnsord, mens man i moderat bokmål ofte kan velge mellom “din” og “di” for hunkjønn (f.eks. “mora di” eller “moren din”).