sol

Ordet 'sol' er et av de mest grunnleggende og essensielle substantivene i det norske språket. Det refererer primært til den himmellegemet som jorden kretser rundt, men i daglig tale brukes det like ofte om lyset og varmen som denne stjernen produserer. 2) Bruksmønstre: Grammatisk er 'sol' et substantiv som kan være både hankjønn og hunkjønn (en sol / ei sol). I moderne norsk, og spesielt i muntlig tale, er hunkjønnsformen 'ei sol – sola' den mest vanlige. Ordet opptrer ofte i bestemt form ('sola' eller 'solen') fordi vi vanligvis snakker om vår spesifikke sol. Verbet 'å skinne' er det mest typiske verbet som knyttes til sol. 3) Vanlige kontekster: Vi bruker ordet hyppig når vi snakker om vær, klima og årstider. I Norge har ordet en spesielt sterk positiv ladning på grunn av de lange, mørke vintrene. Når sola endelig kommer tilbake etter vinteren, er det et stort samtaleemne. Vi bruker det også i sammensatte ord som 'solkrem', 'solbriller' og 'soloppgang'. 4) Sammenligning: Det er viktig å skille mellom 'sol' og 'solskinn'. Mens 'sol' er selve objektet, er 'solskinn' det lyset som treffer bakken. Man kan si 'Jeg sitter i sola', som betyr at man sitter der lyset treffer. Et annet ord er 'dagslys', som er det generelle lyset ute, selv om sola er dekket av skyer. Vitenskapelig sett er sola en 'stjerne', men i dagligtalen kaller vi den aldri for en stjerne utenfor en astronomisk kontekst.