deg

“Deg” er et av de mest grunnleggende ordene i det norske språket og fungerer som objektformen av “du”. Mens engelsk bruker ordet “you” både som subjekt og objekt, skiller norsk strengt mellom disse rollene. Det tilsvarer det engelske “you” i setninger som “I see you” (Jeg ser deg). På A1-nivå er dette et avgjørende ord for å kunne danne enkle setninger og stille spørsmål til andre mennesker.

Ordet brukes i tre hovedsituasjoner. For det første som direkte objekt, der noen gjør noe mot deg (f.eks. “Han ser deg”). For det andre brukes det alltid etter preposisjoner (f.eks. “til deg”, “med deg”, “hos deg”). For det tredje fungerer det som et refleksivt pronomen når subjektet i setningen er “du”. Dette betyr at hvis du utfører en handling på deg selv, som i “Du vasker deg”, må du bruke “deg”.

“Deg” brukes i alle sosiale sammenhenger, fra uformelle samtaler med venner til profesjonelle e-poster. Det er ingen forskjell i høflighetsform i moderne norsk; du bruker “deg” enten du snakker med et barn eller en sjef. Det er også svært vanlig i faste uttrykk for følelser, som “Jeg er glad i deg”.

Det er viktig å skille “deg” fra subjektformen “du”. “Du” er den som utfører handlingen (Du spiser), mens “deg” er den som mottar den (Jeg ser deg). Videre må det ikke forveksles med “seg”. “Seg” brukes bare når subjektet er i tredje person (han/hun/de). Hvis subjektet er “du”, må den refleksive formen alltid være “deg”. Til slutt må man skille mellom entall “deg” og flertall “dere”. Hvis du snakker til mer enn én person, må du bruke “dere” som objekt istedenfor “deg”.