gift

Ordet 'gift' er et adjektiv som beskriver en person som har inngått et formelt ekteskap. Det er et av de mest sentrale ordene i det norske språket når man snakker om familieforhold og sivilstatus. Det er viktig å merke seg at ordet fungerer som et homonym; det skrives og uttales likt som substantivet 'gift' (poison), men betydningen er helt forskjellig. I denne konteksten er det knyttet til verbet 'å gi', som historisk sett refererer til at bruden ble 'gitt' bort.

Adjektivet 'gift' brukes oftest sammen med hjelpeverbet 'å være'. For eksempel sier man: 'De er gift'. Når man snakker om overgangen fra å være singel til å bli gift, bruker man det refleksive verbet 'å gifte seg'. En vanlig preposisjon som følger ordet er 'med'. Man er 'gift med' noen, ikke 'til' noen, som man kanskje ville sagt på andre språk. Adjektivet er ubøyelig i de fleste moderne sammenhenger når det står etter verbet, uavhengig av om man snakker om én eller flere personer (f.eks. 'Han er gift' og 'De er gift').

Du vil møte dette ordet i mange ulike situasjoner. I offentlige skjemaer og juridiske dokumenter brukes det for å angi sivilstand. I sosiale lag er det vanlig å spørre 'Er du gift?' for å lære mer om noens bakgrunn. Det brukes også i religiøse sammenhenger, selv om selve seremonien ofte kalles 'vielse'. Ordet er nøytralt og passer like godt i en formell tale som i en uformell samtale med venner.

Det er viktig å skille 'gift' fra andre samlivsformer. En 'samboer' er en person man bor sammen med uten å være gift. Selv om samboerskap er veldig vanlig i Norge og har mange av de samme sosiale funksjonene som ekteskap, er man juridisk sett ikke 'gift'. 'Forlovet' beskriver perioden etter at man har bestemt seg for å gifte seg, men før selve bryllupet har funnet sted. 'Ugift' er den tekniske betegnelsen på en som aldri har vært gift, mens 'skilt' beskriver en som har avsluttet et ekteskap.