den

“Den” er et av de mest grunnleggende ordene i det norske språket. Det har to hovedfunksjoner: som et personlig pronomen for å referere til ting eller dyr (hankjønn og hunkjønn), og som et demonstrativt (påpekende) pronomen. På norsk har alle substantiv et kjønn, og “den” brukes for ord som har artikkelen “en” (hankjønn) eller “ei” (hunkjønn). Dette skiller seg fra engelsk, hvor man nesten alltid bruker “it” om livløse gjenstander.

Som personlig pronomen brukes det for å unngå repetisjon. Hvis du snakker om en bil (en bil), sier du etterpå: “Den er rød.” Som demonstrativt pronomen brukes det for å peke på noe spesifikt, ofte noe som er litt lenger unna taleren enn “denne” (this). En tredje viktig funksjon er som den bestemte artikkelen foran et adjektiv i en substantivfrase, for eksempel “den store hunden”. Her er “den” nødvendig for å markere bestemthet sammen med substantivets endelse.

Ordet brukes i alle sammenhenger, fra uformelle samtaler hjemme til formelle tekster. I dagligtalen brukes det konstant for å referere til objekter i omgivelsene. I akademisk eller formell tekst brukes det ofte som en determinativ for å spesifisere hvilke objekter eller konsepter man diskuterer. Det er også en fast del av mange faste uttrykk og idiomer.

Den viktigste forskjellen er mellom “den” og “det”. Mens “den” brukes for hankjønn og hunkjønn, brukes “det” for intetkjønn (et hus -> det). Man må også skille mellom “den” og “denne”. “Denne” brukes om noe som er nært taleren, mens “den” brukes om noe som er lenger unna eller mer generelt. Til slutt må man huske at flertallsformen av begge er “de”.