spise

Verbet 'å spise' er et av de mest essensielle ordene i det norske språket. Det tilhører gruppen av svake verb, nærmere bestemt e-verb (klasse 1), som betyr at det har en forutsigbar bøyning. Verbet beskriver den fysiologiske prosessen med å innta fast eller halvfast føde for å opprettholde livet, men det bærer også med seg store sosiale og kulturelle betydninger. I motsetning til enkelte andre språk, som for eksempel tysk, bruker norsk 'spise' om både mennesker og dyr, noe som gjør det svært allsidig.

å spise (infinitiv), spiser (presens), spiste (preteritum), og har spist (perfektum). Det kan opptre som et transitivt verb, der det tar et direkte objekt, som i setningen 'Han spiser et eple'. Det kan også brukes intransitivt uten objekt, for eksempel 'Vi skal spise klokken fem'. En viktig nyanse i norsk er bruken av partikkelen 'opp'. Å 'spise opp' indikerer at handlingen er fullført og at alt på tallerkenen eller i beholderen er borte.

Ordet brukes i alle tenkelige sammenhenger der mat er involvert. I dagliglivet er det knyttet til de faste måltidene: frokost, lunsj, middag og kveldsmat. I sosiale sammenhenger er 'å spise ute' en vanlig aktivitet. Verbet brukes også i overført betydning eller i faste uttrykk, som 'å spise av lasset' (ta av noe man har ansvaret for) eller 'å spise noen ut av huset' (spise veldig mye mat hos noen).

Det mest relevante ordet å sammenligne med er 'ete'. Mens 'spise' er det nøytrale og dannede ordet, har 'ete' tradisjonelt vært knyttet til dyr eller blitt ansett som mer grovt og uformelt når det brukes om mennesker. I mange norske dialekter er imidlertid 'ete' det vanlige ordet uten negative konnotasjoner. Andre synonymer inkluderer 'fortære', som er mer formelt og ofte brukes i skriftlig eller vitenskapelig tekst, og 'gomle', som beskriver en spesifikk måte å tygge på, ofte sakte og med nytelse. 'Jafse' brukes når noen spiser veldig fort og grådig.