smart

Adjektivet “smart” er et svært utbredt ord i moderne norsk. Selv om det opprinnelig er et lånord fra engelsk, er det i dag fullstendig integrert i språket og brukes i nesten alle sosiale lag. Det fungerer som et allsidig begrep for å beskrive mental kapasitet, strategisk tenkning og funksjonalitet. I motsetning til på britisk-engelsk, brukes det på norsk nesten aldri for å beskrive klær eller utseende (velkledd), men fokuserer utelukkende på intelligens og snedighet.

“en smart gutt”, “ei smart jente”, “et smart valg”, og “smarte løsninger”. I intetkjønn legges det ikke til en ekstra -t fordi ordet allerede slutter på -t. Komparativ og superlativ form er henholdsvis “smartere” og “smartest”. Det kan brukes både foran et substantiv (attributtivt) og etter et verb som 'å være' (predikativt).

Vi bruker ofte “smart” i hverdagen når noen har gjort noe lurt (“Det var smart tenkt!”). I arbeidslivet snakker vi om “smarte mål” eller “smarte investeringer”. I tillegg har ordet fått en dominerende plass innen teknologi, hvor det beskriver enheter som er koblet til internett eller har innebygd logikk, slik som smarttelefoner, smartklokker og smarte hjem.

Mens “intelligent” ofte oppfattes som mer formelt og akademisk, er “smart” mer uformelt og praktisk rettet. En person kan være akademisk intelligent uten å være praktisk smart. Ordet “klok” skiller seg ut ved å innebære visdom og livserfaring; man blir ofte klokere med alderen, mens man kan være smart fra man er ung. “Lurt” er et nært synonym som ofte brukes om spesifikke handlinger heller enn personlighetsstrekk. For eksempel: “Det var lurt å ta med paraply,” kunne like gjerne vært “Det var smart å ta med paraply.”