ingen

Ordet “ingen” er et av de mest fundamentale ordene i det norske språket. Det fungerer som et nektende pronomen eller determinativ. Når vi bruker “ingen”, uttrykker vi at det er et totalt fravær av noe eller noen. Det er den direkte motsetningen til ordet “noen”. På engelsk tilsvarer det “no”, “no one”, “nobody” eller “none”, avhengig av sammenhengen det står i.

Grammatisk sett er “ingen” ganske allsidig. Som pronomen står det alene i setningen og refererer vanligvis til mennesker. Et eksempel er “Ingen vet hvor han er”, der “ingen” fungerer som subjektet. Som determinativ står det foran et substantiv for å spesifisere mengden (som er null). Her må man være oppmerksom på kjønn og tall. For hankjønn, hunkjønn og flertall bruker vi “ingen” (f.eks. “ingen mann”, “ingen kvinne”, “ingen barn”). For nøytralkjønn i entall bruker man tradisjonelt “intet”, men i moderne norsk er dette ordet i ferd med å forsvinne fra dagligtalen til fordel for konstruksjonen “ikke noe”.

“Ingen” brukes i alle lag av språket, fra den mest uformelle praten til akademiske avhandlinger. En viktig regel å huske på er plasseringen i leddsetninger. På norsk kan vi ikke alltid bruke “ingen” i en leddsetning (en setning som starter med f.eks. “at”, “fordi”, “hvis”). I slike tilfeller må vi dele opp ordet til “ikke noen”. For eksempel sier vi “Jeg tror at ikke noen kommer” i stedet for “Jeg tror at ingen kommer”, selv om sistnevnte ofte forekommer i uformelt språk.

Det er viktig å skille mellom “ingen” og “ingenting”. Mens “ingen” refererer til personer eller tellesubstantiv, refererer “ingenting” utelukkende til gjenstander eller abstrakte konsepter. “Ingen” brukes også ofte om hverandre med “ikke noen”. Forskjellen er ofte stilistisk; “ingen” er kortere og mer kontant, mens “ikke noen” kan gi en annen rytme i setningen eller være nødvendig av grammatiske årsaker i komplekse setningsstrukturer.