dere

Ordet “dere” er et av de mest grunnleggende ordene i det norske språket. Som et personlig pronomen i andre person flertall, er det helt nødvendig for å kunne kommunisere med mer enn én person av gangen. På norsk er det et skarpt skille mellom entall (“du”) og flertall (“dere”). Dette skiller seg fra moderne engelsk, der ordet “you” brukes i begge tilfeller. For en som lærer norsk, er det viktig å trene på å alltid skifte til “dere” så snart man henvender seg til en gruppe, uansett om gruppen består av to eller to hundre personer.

En av de store fordelene med “dere” er at ordet beholder samme form enten det fungerer som subjekt eller objekt i en setning. I setningen “Dere ser oss,” er “dere” subjektet. I setningen “Vi ser dere,” er “dere” objektet. Dette er en forenkling sammenlignet med første person, der vi skiller mellom “vi” (subjekt) og “oss” (objekt). Den eneste variasjonen man trenger å huske, er eiendomsformen “deres”, som brukes for å uttrykke at noe tilhører personene man snakker til. For eksempel: “Er dette deres bil?”

“Dere” brukes i alle lag av befolkningen. Tidligere fantes det en høflig form, “De”, som ble brukt til fremmede eller folk med høyere status, men denne har nesten helt forsvunnet fra moderne dagligtale. I dag vil du bruke “dere” når du snakker til læreren din, sjefen din, eller til og med i formelle sammenhenger som en tale i et bryllup eller en presentasjon for en kunde. Det er et nøytralt ord som verken er for uformelt eller for stivt.

Det er fort gjort å blande “dere” med “de”. Forskjellen er imidlertid fundamental: “Dere” brukes når du snakker til folk (2. person), mens “de” brukes når du snakker om folk som ikke er en del av samtalen (3. person). En annen vanlig forveksling er med “der”, som betyr et sted (over there). Selv om de høres like ut, har de helt forskjellige funksjoner. Til slutt må man skille mellom “dere” og “deres”; husk at “deres” alltid indikerer eierskap.