du

Ordet “du” er et av de mest grunnleggende og brukte ordene i det norske språket. Det fungerer som det personlige pronomenet i andre person entall. Det betyr at du bruker dette ordet hver gang du snakker direkte til én person. I motsetning til mange andre europeiske språk, har moderne norsk nesten helt gått bort fra å skille mellom formelle og uformelle tiltaleformer.

Som subjekt i en setning står “du” vanligvis tidlig i setningen før verbet i en vanlig fortellende setning (f.eks. “Du løper”). I spørsmål bytter subjektet og verbet plass, slik at “du” kommer etter verbet (f.eks. “Løper du?”). Det er viktig å huske at “du” kun brukes i subjektsform; hvis personen er objektet i setningen, endres formen til “deg”. For eksempel: “Jeg ser deg”, ikke “Jeg ser du”.

Du kan bruke “du” i alle tenkelige sosiale situasjoner i Norge. Det brukes i familien, blant venner, på skolen overfor lærere, og på arbeidsplassen overfor sjefer. Selv når man snakker med fremmede eller folk i høye maktposisjoner, er “du” den normale og aksepterte formen. Dette gjenspeiler den flate sosiale strukturen i det norske samfunnet.

Den vanligste forvekslingen for engelsktalende er mellom “du” (entall) og “dere” (flertall). På engelsk brukes “you” for begge, men på norsk må man være nøye med å bruke “du” når man snakker til én person og “dere” når man snakker til to eller flere. Man kan også sammenligne det med den gamle høflighetsformen “De”, som i dag nesten bare finnes i historisk litteratur eller i svært spesielle formelle brev til kongehuset.