han

Pronomenet “han” er en hjørnestein i norsk grammatikk. Det brukes for å erstatte et substantiv som refererer til en person av hankjønn, noe som gjør språket mer flytende ved at man slipper å gjenta personens navn. I det norske språksystemet tilhører “han” kategorien personlige pronomen i tredje person entall. Det er et av de aller første ordene man lærer på norsk fordi det er essensielt for å beskrive andre mennesker.

I en setning fungerer “han” primært som subjekt. Det betyr at det er “han” som utfører handlingen i verbet. For eksempel i setningen “Han leser en bok”, er det “han” som er aktøren. Et interessant trekk ved moderne norsk er utviklingen av objektsformen. Tradisjonelt skal man bruke “ham” som objekt (“Jeg så ham”), men i dag er det svært vanlig, og akseptert i de fleste sammenhenger, å bruke “han” også som objekt (“Jeg så han”). Dette kalles kasus-sammenfall og er spesielt utbredt i muntlig tale.

“Han” brukes i alle sosiale lag og situasjoner. Det er ingen forskjell på om du er i en formell setting eller i en uformell samtale med venner; “han” forblir det standard ordet for å referere til en mannlig tredjeperson. Det brukes også flittig i media og litteratur. I eventyr og fabler brukes “han” ofte om dyr som personifiseres, for eksempel når man snakker om en bjørn eller en ulv.

Det er viktig å skille “han” fra “hun” (hunkjønn) og “det/den” (intetkjønn/felleskjønn for gjenstander). En vanlig feil for de som lærer norsk, er å bruke “den” om personer, men på norsk må vi velge kjønn basert på personens identitet. En annen viktig distinksjon er mot eiendomspronomenet “hans”. Mens “han” er personen, indikerer “hans” eierskap (“Det er hans bil”). I mange norske dialekter brukes “han” også om gjenstander som har grammatisk hankjønn (f.eks. “stolen”), men i standard bokmål bruker vi “den” om ting.