seg

“Seg” er det refleksive pronomenet for tredje person i norsk. Det betyr at det brukes når subjektet i en setning utfører en handling som er rettet mot subjektet selv. Det er unikt fordi det ikke endrer form basert på kjønn eller tall; det brukes likt for “han” (hankjønn), “hun” (hunkjønn), “den/det” (intetkjønn) og “de” (flertall). Dette skiller seg fra engelsk, hvor man må velge mellom flere ulike ord. Å mestre “seg” er et av de første store stegene for å forstå norsk setningsoppbygging på A1-nivå.

Den vanligste bruken av “seg” er sammen med refleksive verb. Et refleksivt verb er et verb som krever et objekt som peker tilbake til subjektet. For eksempel: “Han vasker seg.” Her er “han” den som vasker, og “seg” er den som blir vasket. Hvis vi bytter ut “seg” med “ham” (“Han vasker ham”), endres betydningen totalt – da vasker han en annen person. “Seg” kan også brukes etter preposisjoner når preposisjonsuttrykket refererer tilbake til subjektet, som i “De hadde med seg barna” (They had the children with them).

Vi finner “seg” i utallige hverdagslige uttrykk. Mange norske verb er refleksive selv om de tilsvarende verbene på engelsk ikke er det. For eksempel “å sette seg” (to sit down), “å legge seg” (to go to bed), og “å grue seg” (to dread something). Det er også sentralt i det kulturelle uttrykket “å kose seg”, som beskriver det å ha det hyggelig eller slappe av. I formelt språk brukes det ofte i juridiske eller tekniske tekster for å beskrive hvordan ting forholder seg til hverandre.

Det er viktig å ikke forveksle “seg” med de personlige objektspronomenene “ham”, “henne” eller “dem”. Disse brukes bare når objektet er en annen person enn subjektet. En annen vanlig feilkilde er forveksling med det refleksive eiendomspronomenet “sin/si/sitt/sine”. Mens “seg” fungerer som et objekt (han ser seg i speilet), fungerer “sin” som en eier (han ser bilen sin). Begge refererer tilbake til subjektet, men de har ulike grammatiske roller.